Tema: Dette er et innspill fra IRN
1. Fallgruver knyttet til definisjonsmakt
1.1 Uklar begrepsdefinisjon
Begrepene ekstremisme og radikalisering mangler en klar definisjon, hvilket gjør dem til analytisk vanskelige begreper å benytte. Hvis man unnlater å definere begrepet på en tydelig måte, blir det opp til hver enkelt å avgjøre hva som er ekstremisme. I praksis har definisjonsmakten de siste tiårene ligget hos staten og opinionsdannere fra majoritetssamfunnet, mens muslimer har vært hovedmottakere av ekstremismeanklager- og mistenkeliggjøring.
Samtidig som terskelen for å sette merkelappen radikalisert/ekstrem på konservative og maktkritiske muslimer har vært relativt lav, brukes termen sjelden om folk fra majoritetsbefolkningen med rasistiske, hatefulle eller voldsstøttende holdninger. En ny undersøkelse fra HL-senteret viser at 15 % av den norske befolkningen ikke vil ha sosial kontakt med muslimer, 10 % mener vold mot muslimer er greit og 44 % mener muslimer har seg selv å skylde for hets.
Selv når man legger til grunn definisjonen som ekstremismekommisjonen gjør i sitt mandat – hvor radikalisering og ekstremisme defineres som tilslutning til vold som politisk, religiøst eller ideologisk virkemiddel – står en overfor noen uavklarte spørsmål som kan gi opphav til selektiv begrepsbruk. Spørsmålene sirkler rundt hvem som får definere hva som er akseptabel voldstilslutning versus hva som er ekstremisme: Er det akseptabelt å støtte opp om statlig voldsbruk, selv når denne er folkerettsstridig, imperialistisk, aggressiv, rammer sivile eller ødelegger samfunnsinfrastruktur? Er det kun ekstremisme å støtte ikke-statlig voldsbruk, og hva da med motstandskamp mot invasjon og okkupasjon? Hva er begrunnelsen for å definere enkelte voldsfremmende organisasjoner som terrorgrupper mens andre slipper merkelappen? Hvorfor er f.eks. ikke den nordiske motstandsbevegelsen eller identitærbevegelsen terrorlistet, selv om de oppildner til terror og deltar i voldelige aksjoner? Til sist: Hvorfor klassifiseres ikke personer som støtter internering og deportasjon av muslimer som høyreekstreme, all den tid slik forfølgelse nødvendigvis vil kreve bruk av tvang/voldsmakt? SIAN og Stram Kurs støtter en slik handlemåte og ideen har mange støttespillere: En undersøkelse viser at ¼ av dansker vil deportere muslimer fra Danmark.
1.2 Misbruk av ekstremismediskurs for å kneble muslimers ytrings- og religionsfrihet
Muslimer har erfart at radikaliserings- og ekstremismediskurs misbrukes til å sette et problemstempel på dem som trossamfunn, inkludert deres religiøse praksis, samfunnsengasjement, rettighetsaktivisme og/eller akademiske virke. Nedenfor gis noen eksempler på dette fra Europa:
A. Alminnelig muslimsk praksis og trosuttrykk klassifisert som tegn på radikalisering/ekstremisme
– Franske myndigheter har angitt at følgende er tegn på radikalisering: regelmessig bønn, «bønnemerket» enkelte får på pannen pga.bønn, strengere etterlevelse av religionen under ramadan, motvilje mot fysisk kontakt med det motsatte kjønn, faste, lange skjørt, skjegg og avholdenhet fra alkohol. Det er opprettet et eget telefonnummer hos innenriksdepartementet for å rapportere om tegn på radikalisering. I tillegg er bruk av hijab hos offentlig ansatte og kvinner under 18 år kriminalisert.
– Franske myndigheter bruker termene islamisme og radikalisering/ekstremisme som synonymer, og har stengt hundretalls muslimske institusjoner, inkludert skoler og moskeer, ved å fremme vage anklager om spredning av radikal islam. Reuters skriver at et voksende antall moskeer stenges gjennom vide fullmakter som ifølge FN gir myndighetene «carte blanche to close down places of worship without proper scrutiny and with procedures so opaque the case can’t be overturned”.
– Etter terrorangrepet 11.september 2001 erfarte flere titalls norske muslimer at PST innkalte dem til samtaler. En av dem forteller NRK at PSTs svar på hva som menes med en ekstremist var «Ber du fem ganger om dagen?».
B. Kriminalisering av forskning på og arbeid mot islamofobi
– Franske myndigheter har stengt den prominente menneskerettighetsorganisasjonen CCIF (Collective Against Islamophobia in France) med begrunnelse i at de utgjør en anti-statlig “fiende av republikken”.
– Farid Hafez er en anerkjent akademiker fra Østerrike som forsker ved Georgetown universitet i USA. Han utgir årlig en islamofobi-rapport, og har kritisert den høyrenasjonalistiske østeriske regjeringens autoritære politikk overfor muslimer. For et par år siden ble hjemmet hans raidet og formuen hans fryst fordi myndighetene anklaget han for å være ekstremist og terrorist. Bakgrunnen for anklagen er at såkalte ekstremismeeksperter som Lorenzo Vidino setter likhetstegn mellom islamisme og ekstremisme, og i neste omgang trekker en kobling mellom «prat om islamofobi» og islamisme. Artikkelen «How Austria made the study of Islamophobia a crime» bør leses av alle.
C. Muslimers kritikk av statlig politikk og engasjement for et bedre samfunn stemplet som ekstremisme
– I Storbritannia pålegger anti-terrorprogrammet Prevent offentlig ansatte, inkludert lærere og helsepersonell, å rapportere om tegn på radikalisering – og programmet har fokusert på muslimer som en særlig trussel. Selv om muslimer utgjør under 5 % av befolkningen, har mesteparten av sakene behandlet av Prevent omhandlet muslimer. Nær 2000 muslimske barn, hvorav noen så små som 3-4 år, er blitt henvist til Prevent. Programmet har vært kritisert fra mange hold for å være diskriminerende og kontraproduktivt. Den tidligere britiske statsministeren, David Cameron, sin respons på kritikken er at muslimske kritikere av Prevent muliggjør terror.
– Etter at den britiske menneskerettighetsorganisasjonen Cage skrev en rapport om Frankrikes undertrykkende poltikk overfor muslimer, anklaget franske myndigheter organisasjonen for ekstremisme.
– Enkelte samfunnsengasjerte muslimer i Birmingham gikk tidlig på 2000-tallet inn for å forbedre resultatene ved noen av dårligste skolene i byen, og lyktes med dette bl.a. ved å tilnærme seg religion som en mestringsressurs for muslimske elever. I 2013 ble det formidlet et falskt narrativ om at islamistiske ekstremister hadde konspirert for å overta britiske skoler. Saken er kjent som The Trojan Horse Affair: https://www.theguardian.com/commentisfree/2022/feb/28/muslims-still-bear-the-stigma-of-the-trojan-horse-scandal-maybe-thats-what-was-intended
Knebling av muslimers ytrings- og religionsfrihet fremmer snarere enn motvirker ekstremisme. Som FN uttaler om Prevent: “By dividing, stigmatizing and alienating segments of population, Prevent could end up promoting extremism, rather than countering it” . Forskning viser at religiøsitet faktisk er en buffer mot radikalisering blant muslimer, og at anti-muslimsk stigmatisering skaper en følelse av utenforskap. Videre viser bl.a. uttalelsene fra en tidligere toppleder i MI5 at politisk frustrasjon over urettferdig krigføring har vært et sentralt motiv bak terror utført av muslimer i Europa. Når muslimer kanaliserer harme over muslimfiendtlighet, statlig maktmisbruk og krigsforbrytelser inn i politisk aktivisme for rettferd bør det derfor ansees som samfunnstjenlig, snarere enn stemples som ekstremisme eller terrorstøtte.
1.3 Forslag
– Begrepene radikalisering og ekstremisme bør benyttes om voldstilbøyelighet, aksept for voldelig urett, dehumanisering av andre og menneskerettighetsfiendtlighet. Dette bør gjøres på en konsekvent måte overfor alle grupper uavhengig av religiøs bakgrunn.
– Fordøm myndigheter som misbruker ekstremismediskurs til å kneble muslimers menneskerettigheter.
2. Skjevt problemfokus på islam og muslimer
I handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering, skisseres ekstrem islamisme og høyreekstremisme som de to hovedtruslene i Norge. Det er positivt at høyreekstremisme løftes frem som en større trussel enn tidligere. Det hefter imidlertid flere problemer ved å kategorisere ekstremisme blant muslimer som en religiøs form for ekstremisme, mens ekstremisme blant ikke-muslimer kategoriseres som ikke-religiøs politisk ekstremisme.
2.1 Den hyppige bruken av termen «islamisme» skaper et skjevt inntrykk av at muslimer er unikt predisponert for ekstremisme.
Realiteten er at det finnes ekstremister blant alle trosretninger, men at vi som samfunn sjelden gir ekstremisme og vold blant kristne, jøder, hinduer, buddhister eller ateister trosbaserte merkelapper. Mannen som drepte tre unge muslimske studenter i Chapel Hill i North Carolina i 2015, Craig Hicks, kalte f.eks. seg selv anti-teist og fan av antimuslimske ny-ateister som Sam Harris på sosiale medier. Samme år utførte en 69 år gammel mann et terrorangrep mot en moské i Frankrike, og begrunnet det med at han var en ateist, republikaner og sint pga. det som hadde skjedd med Charlie Hedbo. Ingen av angrepene ble betegnet som ateistisk terror av myndighetene.
Videre gir merkelappen «islamistisk terror» et feilaktig inntrykk av at samtlige muslimske voldsutøvere motiveres av ideen om å etablere et islamsk styre. Realiteten er at muslimer som slutter seg til militante grupper i f.eks. Midtøsten, sjelden har vidløftige religiøse visjoner. De søker til militante grupper av sosiale og politiske grunner, snarere enn religiøse. En stor del av de som er involvert i terrorisme er ikke-praktiserende. Mange mangler kunnskap om religionen og kan faktisk ansees som religiøse noviser. Svært få har blitt oppdratt i strenge religiøse hjem. Noen er involvert i narkotikamisbruk, alkoholkonsum og kjøp av prostituerte. Den britiske sikkerhetstjenesten MI5 sier en veletablert religiøs identitet faktisk beskytter mot voldelig radikalisering.
2.2 Ikke-muslimers ekstremisme får sjelden religiøse benevnelser
Terroren 22.juli kalles i norsk diskurs ikke kristenekstrem terror til tross for at kristendom spilte en sentral rolle både i Breiviks radikaliseringsprosess og retorikk. Tilsvarende omtales ikke Israels voldelige okkupasjonspolitikk som jødisk-ekstremistisk vold. Vestlige politikere med fascistiske (autoritære og etnonasjonalistiske) holdninger (som SD i Sverige, Meloni i Italia, Orban i Ungarn og Trumpister i USA) omtales ikke som ekstreme kristne selv om kristendom inngår i deres idéverden. Språk betyr noe: Hadde myndigheter, akademia og media konsekvent – snarere enn selektivt – omtalt autoritære nasjonalister ved deres religion og voldelig urett ved overgripernes religion, ville ikke kun muslimers tro blitt assosiert med ekstremisme, slik tilfellet i stor grad er i dag.
2.3 Ekstremisme blant muslimer får uforholdsmessig stor oppmerksomhet sammenlignet med andre grupper.
Professor Somdeep Sen har i Al Jazeera skrevet om hvordan voldsfremmende hindunasjonalister nå utgjør et problem i vestlige land, bl.a. har de oppildnet til og utført vold mot muslimer i Leicester i Storbritannia – uten at norsk presse har dekket dette. Det betydelige antallet mennesker både i og utenfor India som støtter ekstremistorganisasjoner som BJP og RSS har sluppet kritisk søkelys. Mens det har vært stort fokus på mulig terrorfinansiering fra muslimer i Vesten, har pengestrømmer til voldsfremmende hindutva- eller buddhistiske organisasjoner i Asia ikke blitt kartlagt.
Videre: Ikke-muslimske fremmedkrigere kan også være ekstremister. Handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering problemdefinerer norske muslimer som har reist til konfliktområdene Syria og Irak, men nevner ikke nordmenn med rasistisk eller menneskerettighetsfiendtlig ideologi som opp gjennom årene har reist til Ukraina, Serbia eller Israel for å bistå i voldsutøvelse.
2.4 Forslag
– Se på religiøsitet og religiøs kunnskap som en ressurs som kan brukes til å motvirke radikalisering og kriminalitet blant muslimer.
– Arbeid mot ekstreme holdninger må rettes mot alle religiøse grupper.
– Gi kun terror/ekstremisme/radikalisering en religiøs merkelapp dersom det er relevant og har substansiell forklaringsverdi, og vær konsekvent og prinsipiell i måten religiøse benevnelser gis på. Dersom en velger å omtale en muslim som utøver vold som islamist fordi han kaller seg selv det, bør Breivik i henhold til samme logikk omtales som en kristen ridder eller korsfarer.
– I skolevesenet må det legges større vekt på positivt holdningsskapende arbeid. Nestekjærlighet på tvers av etniske grupper må fremmes, og barn og ungdom må bli opplært i viktigheten av de universelle menneskerettighetene. Lærebøkene må i større grad invitere til relevant og systemkritisk undervisning om rasisme og islamofobi som en samtidsutfordring.
– Rasisme og islamofobi må forstås som sentrale bestanddeler i den høyreekstreme idéverden – og eksplisitt fordømmes av norske myndigheter og opinionsdannere. Forestillinger om at muslimer og fargede utgjør en invasjon eller er en iboende trussel, skaper aksept for psykisk og fysisk vold mot denne gruppen.